En ting jeg har undret meg over de siste månedene er hvor mye et sinn kan romme.  Jeg kan sitte i ro og besøke steder, mennesker, og hendelser som på en eller annen måte har blitt lagret i meg. Med øynene lukket ser jeg 3D- bilder. 

Jeg kan boltre meg fritt i fortid, og samtidig fornemme en forventning som har med fremtiden å gjøre. Det finnes der alt sammen og kjennes veldig fysisk. Som om minner fra det levde livet har satt seg på bestemte steder i kroppen og har knyttet seg til følelsene, og gir grunnlaget for hvordan livet kjennes her og nå.

– Tenk så mange mennesker som har etterlatt en bit, et minne, av seg selv.

De bildene og ordene som er lagret i mitt hjerte-sinn, forekommer ikke i en bestemt orden, de kommer og går i mine dagdrømmer. De vekkes til live av andres ord, av mine egne assosiasjoner, av lukter og lyder og synsinntrykk.

Det finnes ord det er vanskelig å glemme.

Det finnes ord som har gitt meg vinger:

Fra omtrent femårsalderen begynte den selvbiografiske stemmen i hodet å gi lyd. Ikke det at jeg kan huske hver enkelt dag og hendelse fra denne tiden, men jeg kan plassere de minnene jeg faktisk har, på steder jeg har vært. Jeg husker hvordan rommet mitt så ut, hvordan det var å sitte på pappas fang, hvor sterkt jeg mislikte å være ute når det regnet, og hvor rørende jeg synes sangen «Lille måltrost» var.

Jeg er den samme. Jeg blir fortsatt rørt av «Lille måltrost».

Ubevisst forenkler, forkorter, overdramatiserer og underdriver jeg opplevelser jeg har minner fra. Jeg husker noen ganger  feil om mitt eget liv. Noen minner har jeg utvilsomt stjålet fra fotografier og blandet med fantasien. Jeg har også gjort fortellinger om brødrene mine til mine minner, så virkelig at jeg tror jeg husker hvordan det var. Det er ikke rart det er komplisert med relasjoner, når det å forstå seg selv kan være så kronglete.

De minnene vi helst vil gjemme, har gjerne en egen evne til å komme på uanmeldt besøk. Om vi faktisk har fortrengt dem, har de kanskje satt seg i kroppen i form av en følelse, vi ikke vet hvorfor vi har.

Det hadde vært deilig å bare børsta de bort.

Men når livet leves tett på et annet, fungerer det dårlig å gjemme ting, både for seg selv og den andre.  

Det aller rareste med verden er at det finnes så uendelig mange indre verdener. Hvert eneste menneske har tanker, drømmer og ting på programmet. Alle er hovedpersonen i livet sitt, biroller i andres og statister i en hel haug!

«Alle mennesker har en historie» sies det, ofte som en forklaring på hvorfor noen oppfører seg på en bestemt (gjerne negativ) måte.  Men poenget er vel at alle mennesker som lever fortsatt er midt i historien sin.

Et godt ord og en klem kan være en god investering i en tankeverden.

– Aw